Kamillas mamma bør holde kjeft!

Det å bli fratatt omsorgen for et barn, er antagelig en like individuell opplevelse som andre måter å miste et barn på.
Vi som fratas omsorgen for barna våre har nok felles opplevelser med foreldre som mister barna sine på andre måter. Vi opplever det som en livskrise, med alle de følelsesmessige reaksjonene som følger med en slik tapsopplevelse; sjokk, sinne, sorg, håp , skuffelse osv…
Det spesielle med vår sorg, er at det ikke bare er sorgen og tapet over å miste et barn, vi skal klare å forholde oss til som foreldre.
Vi skal også forholde oss til samfunnet rundt, som ikke reagerer på vanlig måte overfor vår sorg over å miste et barn.Det er få som kondulerer og ingen som sender oss blomster… Er vi heldige, har vi familie, venner og kjente som støtter oss og tror på det vi forteller.
Men stor-samfunnet reagerer på en annen måte. Det er en sorgopplevelse som mange nok opplever at andre mener de fortjener. Man blir jo ikke fratatt omsorgen for barna sine hvis man har vært en god forelder- tror folk flest.Nå kan man bare ha det så godt. Savner man barna sine, får man bare som fortjent! Man bør ihvertfall ikke snakke høyt om sorgen, man kan ikke regne med å bli trodd eller forstått.Det er opplest og vedtatt at i en slik situasjon er det alltid barna det er synd på. Og det er dessverre få som synes synd på barna fordi barnevernet tar fra dem foreldrene deres. De synes synd på barna fordi de må jo ha hatt det forferdelig hjemme, når barnevernet kan gå til det skritt å frata foreldrene omsorgen..og da er det jo bra at det finnes fosterhjem som kan ta seg godt av dem. For forlk flest stoler på at barnevernet vet best og myndighetene gjør det som er best for barna.
Men vi som har opplevd prosessen, vet at virkeligheten ofte er ganske annerledes.
I tillegg til at barnevernet ofte konstruerer en unødvendig og traumatisk krisesituasjon for hele familien, ved de fremgangsmåter de benytter når de tar fra noen et barn, så blir man som forelder pådyttet forventing om skam og skyld. Man blir trakkasert av barnevernet og må selv kontakte advokat for å prøve og få hjelp av et udugelig rettsystem til å få barnet sitt tilbake. Samtidig påføres barnet en unødvendig og traumatisk livskrise, med sterke følelsesmessige reaksjoner som barnevernet pretenderer at foreldrene har skylda for.Dette er en belastninger som kan knekke selv den beste mor eller far. Og det er nettopp dette barnevernet ønsker at skal skje, slik at de på denne måten kan få bekreftet sine ofte dårlig begrunnede påstander om at foreldrene er ustabile eller psykisk syke. Om de ikke er det før barnet blir tatt, lykkes barnevernet med sine grufulle metoder ofte med å ødelegge foreldrene psykisk etter omsorgsovertakelsen.Og ingen ting er vel bedre planlagt enn nettopp hvordan de skal klare å knekke foreldrenes motstand og hindre tilbakeføring av omsorgen for barnet.
Jeg skal fortelle dere litt mer i detalj om de forskjellige fasene man går igjennom som forelder i en slik prosess og hvilke metoder, strategier og virkemidler myndighetene bruker.

Vi har en hund. En nydelig liten pelsdott på fire bein. Hun er er åpenbart en veldig klok hund. Hun føler masse og opplever nok verden rundt seg omtrent på samme måte som et 2-3 år gammelt barn.
Vi fikk henne som liten valp. Hun var verdens skjønneste lille pelsdott, som hoppet og danset rundt og og gledet alle omkring seg. Men spesielt knyttet hun seg til barna i familien.
Hun gjorde raskt til sin livsoppgave å ligge i vinduskarmen og vokte på postkassa utenfor huset vårt. Ingen fikk komme lenger enn til postkassa uten at hun varslet oss. Hennes størte øyeblikk på dagen, tror jeg var når barna kom hjem fra skolen. Hun ble fra seg av glede hver eneste gang. Hun knyttet seg veldig sterkt til alle i familien og gikk fra rom til rom for å sov litt hos oss alle sammen i løpet av hver natt.At barna lekte med henne var det morosomste hun visste. Og jeg tror hun lå i vunduskarmene hele dagen mens de var på skolen og bare gledet seg til de kom hjem hjem igjen…
Men en dag kom ikke Kamilla hjem fra skolen slik hun pleide, og ikke neste dag heller eller neste eller neste…Det var åpenbart at hunden vår savnet henne. Hun løp innimellom ned på rommet hennes, for å se om hun kunne være der likevel. Når vi var ute og gikk tur løp hun bort til alle jenter på Kamillas størrelse med langt hår,logret, snuste, hoppet og danset, inntil hun plutselig skjønte at heller ikke denne gangen var det storesøster som kom. Da ble hun åpenbart veldig skuffet og lei seg- hun lot som jenta hun nettopp hadde hilst på var luft og bare gikk videre. Det var så åpenbart at hunden vår savnet Kamilla. Og det gjør hun forstsatt. Seks år er gått siden Kamilla ble tatt av barnevernet. I alle disse seks årene har hunden vår ligget i vinduet, voktet postkassen og ventet og håpet på at en dag kommer nok storesøster hjem fra skolen igjen. I seks år har hunden vår gledestrålende og full av optimisme rettet opp hodet ,hoppet ,danset og løpt mot jenter på Kamilla størrelse med langt hår- de fleste gangene blir hun skuffet. Men noen få ganger har det faktisk vært Kamilla som har dukket opp,så hunden vår vet at Kamilla finnes et eller annet sted. Hun skjønner bare ikke hva som har skjedd eller hvorfor Kamilla aldri kommer hjem fra skolen lenger.Men gjensynsgleden mellom dem , de få gangene de har fått anledning til å treffe hvernadre i disse seks årene har vært rørende og ubeskrivelig. Et barn og en valp knytter sterke bånd. De glemmer hverandre aldri.Hunden vår glemmer aldri Kamilla. Hun ligger i vinduskarmen og håper fremdeles at Kamilla skal komme hjem fra skolen idag…

Jeg er kjempeglad i datteren min og savner henne hvert eneste minutt. Men hvis jeg forteller henne det, så trues jeg med fengselstraff.
Barnevernets metoder er psykisk mishandling av barna.
Barna manipuleres til å si de vil bo i fosterhjem og slå seg til ro der. Måten dette gjøres på er ved bruk av velkjente splitt- og herskteknikker. Barna blir fortalt at foreldrene dere er syke, gale, slemme, farlige etc. De får høre at foreldrene ikke kan ta seg av dem eller at foreldene ville vil ha dem. Så blir barna såret, sinte, lei seg. En normal og vanlig motreaksjon er da at barna avviser kontakt med foreldrene sine, snakker stygt om dem , sier de aldri vi se dem mer. Ofte er det nettopp slike motreaksjoner barnevernet prøver å frambringene ved metodene de bruker. Når de lykkes, tar de raskt kontakt med politiet og sørger for at politiet får treffe barnet i en slik oppbrakt tilstand der barnet selv sier det ikke vil ha kontakt med mamma eller pappa mer og gjerne sier noen stygge ting om foreldrene. Da sørger politiet for å hjelpe barnevernet med å gi foreldrene kontakt forbud og kanskje oppholdsforbud i de kommuner der barnet ferdes.På den måten hindrer barnevernet at barna og foreldrene får oppklart løgner og misforståelser og blir venner igjen.Foreldrene sanksjoneres med bøter eller fengsel hvis de tar kontakt med barna. En sms med «glad i deg, klem fra mamma/pappa»- kan gi 6 måneders fengselstraff.
Dette er barnevernets måter å kontrollere kontakten mellom barn og foreldre på. Formålet er å få barnet til å avfinne seg med å bo i fosterhjem og bli lettere å ha med å gjøre for barnevernet og fosterforeldre.
Men er slike metoder etisk akseptable?
Jeg mener ikke det. Jeg mener slike metoder er uetiske og skader barnet. For oss foreldre kan jeg garantere at metodene oppleves som grusomme.

Idag bor over 12 000 norske barn i fosterhjem.
Min datter Kamilla er en av disse barna.

Mitt inntrykk er at mange mener jeg bør holde kjeft. Derav også  tittelen på bloggen min. Uansett årsak til at barn plasseres i fosterhjem, er det liksom forventet at vi foreldre skal skamme oss over situasjonen og forbli lavmælt og helst usynelig og uhørbar gruppe i samfunnet.

Folk flest ønsker å tro på at barnevernet er til for barnas beste og gjør det som er til barnas beste. Folk flest ønsker å tro på rettssikkerhetsillusjonen. Hvilken rett har jeg som Kamilla mamma til å ta fra dere disse trygge gode forestillingene om det norske samfunns fortreffelighet? Hvilke rett har jeg til å pirke i deres tro på at Norge er et trygt og godt sted for alle barn å vokse opp, med rettsikkerhet , demokrati og menneskerettigheter?

Når foreldre blir fratatt omsorgen for barn ,må det vel være en god grunn for det?
Ja, grunner er det nok atort sett. Men er grunnene gode nok? Er fosterhjemsplasseringer den vindundermedisinen myndighetene ønsker å framstille dette hjelpetiltaket som?
Jeg vil i denne bloggen komme inn på en del forhold som jeg håper dere vil reflektere litt over.

Har dere noe på hjertet kan dere sende meg en mail: joarmail@gmail.com