Hvordan forklarer man familiens hund at Kamilla bor i fosterhjem?

Vi har en hund. En nydelig liten pelsdott på fire bein. Hun er er åpenbart en veldig klok hund. Hun føler masse og opplever nok verden rundt seg omtrent på samme måte som et 2-3 år gammelt barn.
Vi fikk henne som liten valp. Hun var verdens skjønneste lille pelsdott, som hoppet og danset rundt og og gledet alle omkring seg. Men spesielt knyttet hun seg til barna i familien.
Hun gjorde raskt til sin livsoppgave å ligge i vinduskarmen og vokte på postkassa utenfor huset vårt. Ingen fikk komme lenger enn til postkassa uten at hun varslet oss. Hennes størte øyeblikk på dagen, tror jeg var når barna kom hjem fra skolen. Hun ble fra seg av glede hver eneste gang. Hun knyttet seg veldig sterkt til alle i familien og gikk fra rom til rom for å sov litt hos oss alle sammen i løpet av hver natt.At barna lekte med henne var det morosomste hun visste. Og jeg tror hun lå i vunduskarmene hele dagen mens de var på skolen og bare gledet seg til de kom hjem hjem igjen…
Men en dag kom ikke Kamilla hjem fra skolen slik hun pleide, og ikke neste dag heller eller neste eller neste…Det var åpenbart at hunden vår savnet henne. Hun løp innimellom ned på rommet hennes, for å se om hun kunne være der likevel. Når vi var ute og gikk tur løp hun bort til alle jenter på Kamillas størrelse med langt hår,logret, snuste, hoppet og danset, inntil hun plutselig skjønte at heller ikke denne gangen var det storesøster som kom. Da ble hun åpenbart veldig skuffet og lei seg- hun lot som jenta hun nettopp hadde hilst på var luft og bare gikk videre. Det var så åpenbart at hunden vår savnet Kamilla. Og det gjør hun forstsatt. Seks år er gått siden Kamilla ble tatt av barnevernet. I alle disse seks årene har hunden vår ligget i vinduet, voktet postkassen og ventet og håpet på at en dag kommer nok storesøster hjem fra skolen igjen. I seks år har hunden vår gledestrålende og full av optimisme rettet opp hodet ,hoppet ,danset og løpt mot jenter på Kamilla størrelse med langt hår- de fleste gangene blir hun skuffet. Men noen få ganger har det faktisk vært Kamilla som har dukket opp,så hunden vår vet at Kamilla finnes et eller annet sted. Hun skjønner bare ikke hva som har skjedd eller hvorfor Kamilla aldri kommer hjem fra skolen lenger.Men gjensynsgleden mellom dem , de få gangene de har fått anledning til å treffe hvernadre i disse seks årene har vært rørende og ubeskrivelig. Et barn og en valp knytter sterke bånd. De glemmer hverandre aldri.Hunden vår glemmer aldri Kamilla. Hun ligger i vinduskarmen og håper fremdeles at Kamilla skal komme hjem fra skolen idag…