Hvordan oppleves det å bli fratatt omsorgen for et barn? Hvorfor sender ingen blomster til vår sorg?

Det å bli fratatt omsorgen for et barn, er antagelig en like individuell opplevelse som andre måter å miste et barn på.
Vi som fratas omsorgen for barna våre har nok felles opplevelser med foreldre som mister barna sine på andre måter. Vi opplever det som en livskrise, med alle de følelsesmessige reaksjonene som følger med en slik tapsopplevelse; sjokk, sinne, sorg, håp , skuffelse osv…
Det spesielle med vår sorg, er at det ikke bare er sorgen og tapet over å miste et barn, vi skal klare å forholde oss til som foreldre.
Vi skal også forholde oss til samfunnet rundt, som ikke reagerer på vanlig måte overfor vår sorg over å miste et barn.Det er få som kondulerer og ingen som sender oss blomster… Er vi heldige, har vi familie, venner og kjente som støtter oss og tror på det vi forteller.
Men stor-samfunnet reagerer på en annen måte. Det er en sorgopplevelse som mange nok opplever at andre mener de fortjener. Man blir jo ikke fratatt omsorgen for barna sine hvis man har vært en god forelder- tror folk flest.Nå kan man bare ha det så godt. Savner man barna sine, får man bare som fortjent! Man bør ihvertfall ikke snakke høyt om sorgen, man kan ikke regne med å bli trodd eller forstått.Det er opplest og vedtatt at i en slik situasjon er det alltid barna det er synd på. Og det er dessverre få som synes synd på barna fordi barnevernet tar fra dem foreldrene deres. De synes synd på barna fordi de må jo ha hatt det forferdelig hjemme, når barnevernet kan gå til det skritt å frata foreldrene omsorgen..og da er det jo bra at det finnes fosterhjem som kan ta seg godt av dem. For forlk flest stoler på at barnevernet vet best og myndighetene gjør det som er best for barna.
Men vi som har opplevd prosessen, vet at virkeligheten ofte er ganske annerledes.
I tillegg til at barnevernet ofte konstruerer en unødvendig og traumatisk krisesituasjon for hele familien, ved de fremgangsmåter de benytter når de tar fra noen et barn, så blir man som forelder pådyttet forventing om skam og skyld. Man blir trakkasert av barnevernet og må selv kontakte advokat for å prøve og få hjelp av et udugelig rettsystem til å få barnet sitt tilbake. Samtidig påføres barnet en unødvendig og traumatisk livskrise, med sterke følelsesmessige reaksjoner som barnevernet pretenderer at foreldrene har skylda for.Dette er en belastninger som kan knekke selv den beste mor eller far. Og det er nettopp dette barnevernet ønsker at skal skje, slik at de på denne måten kan få bekreftet sine ofte dårlig begrunnede påstander om at foreldrene er ustabile eller psykisk syke. Om de ikke er det før barnet blir tatt, lykkes barnevernet med sine grufulle metoder ofte med å ødelegge foreldrene psykisk etter omsorgsovertakelsen.Og ingen ting er vel bedre planlagt enn nettopp hvordan de skal klare å knekke foreldrenes motstand og hindre tilbakeføring av omsorgen for barnet.
Jeg skal fortelle dere litt mer i detalj om de forskjellige fasene man går igjennom som forelder i en slik prosess og hvilke metoder, strategier og virkemidler myndighetene bruker.