Idag bor over 12 000 norske barn i fosterhjem.
Min datter Kamilla er en av disse barna.
Mitt inntrykk er at mange mener jeg bør holde kjeft. Derav også tittelen på bloggen min. Uansett årsak til at barn plasseres i fosterhjem, er det liksom forventet at vi foreldre skal skamme oss over situasjonen og forbli lavmælt og helst usynelig og uhørbar gruppe i samfunnet.
Folk flest ønsker å tro på at barnevernet er til for barnas beste og gjør det som er til barnas beste. Folk flest ønsker å tro på rettssikkerhetsillusjonen. Hvilken rett har jeg som Kamilla mamma til å ta fra dere disse trygge gode forestillingene om det norske samfunns fortreffelighet? Hvilke rett har jeg til å pirke i deres tro på at Norge er et trygt og godt sted for alle barn å vokse opp, med rettsikkerhet , demokrati og menneskerettigheter?
Når foreldre blir fratatt omsorgen for barn ,må det vel være en god grunn for det?
Ja, grunner er det nok atort sett. Men er grunnene gode nok? Er fosterhjemsplasseringer den vindundermedisinen myndighetene ønsker å framstille dette hjelpetiltaket som?
Jeg vil i denne bloggen komme inn på en del forhold som jeg håper dere vil reflektere litt over.
Har dere noe på hjertet kan dere sende meg en mail: joarmail@gmail.com